Innholdsfortegnelse
Som den naturlige konsekvensen av disse prosedyrene har Plinius mottatt en anonym uttalelse gi en liste over siktede personer, og en rekke saker har kommet til hans kjennskap. Noen av de anklagede har benektet at de noen gang har vært kristne, har samtykket til å be til de romerske gudene og tilbe keiserens bilde, og å spotte Kristus, og disse sakene har blitt avvist.
Andre innrømmet at de en gang hadde vært kristne, men så for tiden benektet det, og la til at de har sluttet å være kristne i noen år nå. Disse tilbad også bilder av de romerske gudene og av keiseren, og spottet Kristus, og mente at summen og substansen i deres "feil" var at de hadde vært vant til å møtes på en fast dag før dagslys for å synge etter tur en salme til Kristus som Gud, og å binde seg ved en høytidelig ed å avstå fra tyveri eller ran, og fra utroskap, mened og uærlighet, hvoretter de skulle skilles og så møtes igjenfor et felles måltid. Dette hadde de imidlertid sluttet å gjøre så snart Plinius hadde publisert et dekret mot "collegia", i samsvar med keiserens edikt.
Se også: Idomeneus: Den greske generalen som ofret sin sønn som et offer
For å fastslå sannhet, Plinius hadde også torturert to tjenestepiker beskrevet som diakonisser, men hadde ikke oppdaget noe utover en pervers og ekstravagant overtro. Han hadde følgelig utsatt den formelle rettssaken med sikte på å konsultere keiseren direkte. Plinius anser spørsmålet som verdig en slik konsultasjon, spesielt med tanke på antallet personer i alle aldre og rangerer, og av begge kjønn, som er utsatt for fare, og smitten har spredt seg gjennom byer og landsbyer og det åpne området. land.
Men han føler at ytterligere spredning fortsatt kan holdes tilbake, og et stort antall kan bli gjenvunnet, hvis det bare ble gitt rom for omvendelse. Romerske templer som nesten hadde stått øde begynte allerede å bli besøkt igjen, ritualer med lang pause ble fornyet, og handelen med fôr til offerofre var i ferd med å gjenopplives.
Analyse
| Tilbake til toppen av siden Se også: Catullus 14 Oversettelse |
brev fra bok 10 er adressert til eller fra keiser Trajan i sin helhet, i løpet av tiden Plinius var ansatt som guvernør i den fjerne romerske provinsen Bithynia (rundt 109 til 111 e.Kr.), og det antas generelt som vi har fåttdem ordrett. Som sådan gir de et unikt innblikk i de administrative funksjonene til en romersk provins på den tiden, så vel som intrigene til det romerske systemet for patronage og de bredere kulturelle sedene i selve Roma. De reflekterer stor ære for den strenge og nesten punktlige samvittighetsfullheten til Plinius som guvernør, så vel som på den iherdigheten og de høye prinsippene som animerte keiser Trajan. Men i tillegg kan korrupsjonen og apatien som fant sted på ulike nivåer av provinssystemet sees tydelig.
Stylistisk sett er bok 10 mye enklere enn forløperne, hovedsakelig fordi, i motsetning til de ni første bøkene hans brev, bokstavene i “Korrespondanse med Trajan” -samlingen ble ikke skrevet for publisering av Plinius . Det antas generelt at denne boken ble utgitt etter Plinius s død, og Suetonius, som medlem av Plinius s stab, har blitt foreslått som en mulig utgiver og redaktør.
Brev 96 inneholder den tidligste eksterne beretningen om kristen tilbedelse, og årsaker til henrettelsen av kristne. Plinius hadde aldri deltatt i formelle rettssaker mot kristne, og var derfor ukjent med presedenser med hensyn til omfanget av etterforskning og graden av straff som ble ansett som passende. Trajans svar på Plinius s spørsmål og forespørsler er også en del av samlingen (brev97), noe som gjør antologien enda mer verdifull, og brevene gir oss dermed et glimt av personlighetene til både Plinius og Trajan.
Brevet fortjener spesiell omtale fordi dets innhold var, i synet til mange historikere, for å bli standardpolitikken overfor kristne for resten av den hedenske tiden. Til sammen utgjorde Plinius s brev og Trajans svar en ganske løs politikk overfor kristne, nemlig at de ikke skulle oppsøkes, men henrettes hvis de ble stilt for en sorenskriver med en anerkjent anklageform (ingen anonyme siktelser var tillatt), hvor de skulle gis mulighet til å angre. Mens noen forfølgelser representerer en avvik fra denne politikken, har mange historikere konkludert med at disse presedensene var nominelle for imperiet over tid.
Ressurser
| Tilbake til toppen av siden
|
- Engelsk oversettelse av William Melmoth ( VRoma): //www.vroma.org/~hwalker/Pliny/Pliny10-096-E.html
- Latinsk versjon (The Latin Library): //www.thelatinlibrary.com/pliny.ep10.html
(Brev, latin/romersk, ca. 111 e.Kr., 38 linjer)
Innledning